Om biologisk kjønn og Bufdirs språkråd
Dette debattinnlegget sendte vi til Stavanger Aftenblad 7. januar 2026, men det ble ikke publisert og vi fikk ingen tilbakemelding fra debattredaktøren.
Det kan minne om en redigeringskrig i Wikipedia når professor Elisabeth Lund Engebretsen 6. januar ber Frp-politiker Pål Morten Borgli være eksplisitt om hvilke kilder han har konsultert for å fastslå som faktum at det finnes kun to biologiske kjønn. LHB Norge støtter Borgli, og kan hjelpe ham med tre kilder: Glenn-Peter Sætre, Richard Dawkins og Carole Hooven. Alle tre er biologer (og alle er bevisst intersex-/DSD-variasjoner). Lund Engebretsen kommer fra et annet forskningsfelt som har sine konkurrerende samfunnsvitenskapelige forståelser av kjønn. Disse forståelsene har imidlertid overbevist verken allmennheten eller ledende biologer om å endre mening om antall kjønn. Heller ikke LHB Norge, som forstår kjønn som biologisk, binært og uforanderlig. For oss er det en grunnleggende forutsetning for å kunne definere homofili som en seksuell legning.
Lund Engebretsen skriver videre om «kjønnsmangfold» i sitt debattinnlegg uten å legge fram en alternativ definisjon av «kjønn». Kjønnsmangfold som et mangfold av biologiske kjønn, gir i hvert fall ikke mening for oss. Vi bruker heller ord som «kjønnsuttrykk», «kjønnsidentitet» og «kjønnsroller» for å uttrykke det mangfoldet av personligheter som vi tror Lund Engebretsen viser til.
Uavhengig av hvordan vi forstår kjønn, er det flere gode grunner til å si nei til Bufdirs faglige råd. Vi vil trekke fram to punkter fra LHB Norges høringssvar:
Det er autoritært av et statlig direktorat å innføre en kjønnsforståelse som såpass mange er uenige i. Også blant offentlig ansatte, som skal ta retningslinjene i bruk, vil det være mange som forstår kjønn annerledes. Polariseringen i samfunnet får sjelden tydeligere uttrykk enn i kjønnsdebatter. Vi har sett det under og etter denne høringen. Det vil være uklokt av Bufdir å trumfe gjennom disse rådene når det er så mye velbegrunnet motstand. Resultatet vil kunne bli at tilliten til statsforvaltningen svekkes.
Bufdirs tette samarbeid med det de kaller «organisasjoner på det skeive feltet» (les FRI og PKI) både under arbeidet med rådene og som forventede mottakere av midler for kurspakker i etterkant, gjør hele prosessen uryddig og lite tillitsvekkende. Dette samrøret ble godt dokumentert av Pia A. Gaarder i en Klassekampen-kronikk i desember.
Her strekker Bufdir strikken litt for langt. Å skrinlegge språkrådene betyr ikke at «transpersoner og andre som bryter med normer og forventninger knyttet til kjønn» (Bufdirs formulering) kommer til å behandles dårlig framover. Vi stoler såpass på offentlige ansattes evne til å bruke kompetanse og profesjonelt skjønn.
Tor Arne Dahl
LHB Norge